SCREENING (som også blir kalt masseundersøkelse, befolkningsundersøkelse, kartlegging) er en undersøkelse av en gruppe mennesker. 

Når man screener undersøker man personene med en test eller en annen undersøkelsesmetode for å påvise et spesielt fenomen, tilstand, sykdom eller risikofaktor for sykdom (ofte før den gir symptomer). Målet med screening er ikke å gi en endelig diagnose, men å fange opp de personene som er aktuelle for nærmere oppfølging eller undersøkelser.

En rekke forutsetninger bør være oppfylt før man iverksetter screening. Verdens helseorganisasjon har utformet følgende prinsipper som bør oppfylles før iverksetting av screeningprogram:

1)      Den tilstanden eller sykdommen som det screenes for bør være et viktig helseproblem

2)      Det bør finnes en akseptert behandling for personer med sykdommen

3)      Det som kreves for å stille diagnosen og for å behandle tilstanden eller sykdommen, bør være tilgjengelig

4)      Det bør være et gjenkjennelig latent eller tidlig stadium av tilstanden eller sykdommen

5)      Testen eller undersøkelsesmetoden som brukes i screeningen bør være tilgjengelig

6)      Testen eller undersøkelsesmetoden bør være akseptabel for folk

7)      Den naturlige progresjonen av tilstanden eller sykdommen, bør være tilstrekkelig forstått

8)      Det bør være en felles forståelse av hvem som skal behandles som pasienter

9)      Kostnadene ved å identifisere sykdomstilfeller og behandling av disse bør være økonomisk forsvarlige sett i forhold til alternativ bruk av de samme ressursene til helseformål

Den innførte screeningen bør være en pågående prosess og ikke et engangsforetak.

Et kjent eksempel er mammografiscreening hvor alle kvinner i Norge mellom 50-69 år tilbys offentlig screening for brystkreft.

SCREENINGTESTER brukes som hovedregel på en antatt sykdomsfri/frisk befolkning. Det er viktig å skille screeningtester fra diagnostiske tester. Screeningtester er generelt ikke diagnostiske, de skiller ut personer som må undersøkes grundigere for å bekrefte eller avkrefte en diagnose.

Screeningtester må kunne skille godt mellom de som er sykdomsfrie/friske og de som er syke i en befolkning. Ingen screeningtester vil finne alle personer med sykdom, og personer som er friske kan bli klassifisert med mulig sykdom. For å undersøke screeningtestens nøyaktighet, dvs. evnen til å skille mellom sykdomsfrie/friske personer og syke personer sammenliknes screeningtestens resultat med en referansetest, som fungerer som «fasit».

En screeningstest kan være av typen som påviser biologiske markører for sykdom (man tar blodprøver, urinprøver, spyttprøver osv.). En screening kan også bestå i ikke-biologiske metoder som selvutfyllingsskjemaer, intervjuer og kartleggingsverktøy. Innen psykologi for eksempel er psykometriske tester vanlig å bruke.

Hvor godt skiller de ulike screeningtestene personer med den aktuelle sykdommen eller tilstanden fra dem uten?

SENSIVITET sier noe om screeningtestens evne til å fange opp de personene som har en sykdom eller tilstand. Den sier noe om sannsynligheten for at de som faktisk har en sykdom eller tilstand, tester positivt («sanne positive»).

SPESIFISITETsier noe om screeningtestens evne til korrekt å utelukke sykdom hos personer som er sykdomsfrie/friske. Den sier noe om sannsynligheten for at de som faktisk sykdomsfrie/friske, tester negativt («sanne negative»).

En god og pålitelig screeningtest har både høy sensitivitet og spesifisitet. Den kan altså fange opp de som virkelig/faktisk har en sykdom/tilstand og de som virkelig/faktisk er sykdomsfrie/friske.

Studier som undersøker hvor nøyaktige screeningstester er, forutsetter at alle personene undersøkes både med selve screeningstesten og deretter med en referansetest, som fungerer som «fasit». Man kan dermed sammenlikne screeningtesten med fasiten for å si noe om nøyaktigheten/ treffsikkerheten. Vi kan sette opp en 2x2 tabell for å illustrere:

Ulike måter å vise resultater av en screeningstest på:

Illustrasjon med flytskjema

Illustrasjon med antall mennesker

Illustrasjon med teksttabell

Hva med de som får feil testresultat?

Hensikten med en screening er å fange opp så mange som mulig som kan ha en sykdom eller tilstand i en befolkning. Ved siden av eventuelle gevinster for den enkeltes helse ved å få tidlig oppfølging og behandling kan også sosiale og økonomiske motiver ligge til grunn for å gjennomføre slik screening.

Ved å ikke fange opp personer som har en sykdom eller tilstand vil disse personenes mulighet til å få tidlig hjelp, behandling og oppfølging tapes. Det kan ha konsekvenser for den enkelte det gjelder og deres pårørende og for samfunnet (som tapt arbeidskraft og mer kostbar behandling og oppfølging ved senere sykdomsstadium).

Å feilaktig få «positivt testresultat» for en sykdom eller tilstand kan ha konsekvenser for helsen, livskvaliteten og framtiden til den enkelte og deres pårørende. Det kan også ha konsekvenser for samfunnet, i form av tapt arbeidskraft og bruk av ressurser for å følge opp sykdomsfrie/friske personer.

Det er derfor veldig viktig at personer som deltar i screeningprogrammer er godt informert om at det er en viss risiko for å bli en «falsk positiv» eller «falsk negativ».

Skrevet av: Marita Fønhus, Cochrane Norway

Sist oppdatert: januar 2019